Skader og skavanker

mars 30, 2017 Inspira AS No comments exist

En av oppgavene jeg skal skrive i forbindelse med ei utdanninga jeg holder på med, handler om skader. Har jeg opplevd skader, og hvordan har jeg taklet disse?, vil læreren min vite. Vel… Har jeg opplevd skader? Oh. Yes.

Plenty!

Noen skraper hører jo med til livet, vi får oss noen smeller innimellom. Som ung danser hadde jeg sørgelig mange timer på sidelinjen, satt ute av spill på grunn av en kropp i vranglås. Irriterende, men likevel lærerikt! Noen skader har jeg fått som følge av feil eller overdreven belastning over tid, mens andre skader har skjedd akutt.

Uansett om det er noe som har skjedd plutselig eller om det er noe som har bygget seg opp over tid, så har jeg opplevd det som selve Utfordringen å klare å balansere ro og aktivitet på en vettug måte i rehabiliteringsperioden. For en ting er sikkert: Det kommer ikke noe godt ut av å legge seg flatt å bare vente på å bli frisk igjen. Lite effektivt, altså. Samtidig så kan man ikke køle på som man er vant til (den metoden har jeg prøvd opptil flere ganger…), kroppen trenger hvile. Ro til å gro, til å reparere seg.

Jeg har opplevd at når jeg sliter med vondt her eller der, så har jeg to kjipe fiender som jeg må følge godt med på. Det er herr Sammenligning og fru Forventning. Åh, så mange smeller jeg har gått på fordi jeg har sammenlignet meg med mitt tidligere, friske jeg – eller fordi jeg har spesifikke forventninger til hva jeg skal greie.

‘Javisst klarer jeg å gjøre denne øvelsen i 3 minutter, det har aldri vært et problem før’

‘Nå gikk det så bra på treninga i går, at jeg ser for meg at det skal gå lett og greit i dag også’

‘Jeg er godt trent og mentalt sterk, dette bør jeg klare kjapt og greit – andre har jo klart det før meg’

‘Sist gang jeg hadde vondt så gjorde jeg bare sånn, og det hjalp jo’

‘Det tar 6 uker for beinmassen å gro, så om 6 uker er jeg sikkert fin igjen’

Men nei… Each time is different. Den eneste jeg vet sikkert, er at ingenting er sikkert. Den beste resepten jeg har funnet, handler om å lytte. Lytte innover, være lydhør ovenfor kroppen signaler, kjenne etter og deretter tilpasse intensiteten.

Å lytte innover og hensynta signalene man får, betyr ikke at man gir seg ved første motstand eller smertesignal. Da hadde det gått trått… Men det å øve opp evnen til å skille mellom vondt-vondt (fare på ferde, nå må du gi deg) og godt-vondt (yikes, dette var ubehagelig, men jeg kjenner at det gjør godt) har vært alfa og omega for meg. Jeg må touche borti grensene en gang i blant, rett og slett for å vite hvor de er – for jaggu flytter de ikke på seg rett som det er! Det som var umulig i går er mulig i dag. Og noen ganger motsatt; det jeg klarte i går, det går ikke i dag.

Denne balansegangen er et evig work in progress. Hver eneste dag, hver eneste økt blir jeg kjent med kroppen min på nytt igjen. Og igjen. Og igjen. Og jeg får mer og mer respekt og kjærligheten for denne fantastiske kroppen min.

Kroppen min har

…tryna utallige ganger på ski

…båret fram to sprell levende barn

…gått opp på tærne maaange tusen ganger

…grodd sammen etter flere operasjoner

…sparket beina opp til ansiktshøyde hver dag i femten år

…taklet brudd i rygg og bekken

…danset seg svett flere ganger enn jeg kan telle

…bøyd seg i alle mulige og umulige retninger

…reparert seg etter flere titalls betennelser 

…kommet seg etter en ryggprolaps

…tålt flere netter med nattevåk, trøsting og bæring enn jeg hadde trodd var mulig

…stått oppreist gjennom sorg og savn

…båret mang en tung ryggsekk

…hengt med meg på alle hopp og sprell i snart sjuogtredve år

I det hele tatt: It rocks.

I disse dager er det en gjenstridig betennelse i ei arm som gir meg litt hodebry. Til å begynne med overså jeg smertesignalene, så denne betennelsen har nå fulgt meg siden senhøsten i fjor – den fikk nemlig ordentlig godt fotfeste når jeg bare dura på. Noen lekser må jeg visst lære flere ganger… 🙂 Men etter at jeg tilpasset treninga mi radikalt, så har alt gått meget bedre. Litt etter litt begynner håndleddet og underarma å ligne seg selv igjen, og i løpet av noen uker skal jeg begynne å prøve meg forsiktig med vektbæring på hånd. Både håndstående, kråka og hundestillinga må vente ei stund til, men jeg gleder meg til å snart kunne gjøre katt – ku igjen!

Det handler om å feire de små framskrittene man har, og å være snill med seg selv når ting ikke går like lett. Lytte og tilpasse, lytte og tilpasse, lytte og tilpasse.

Har du opplevd at kroppen ikke fungerer?

Hva gjør / gjorde du da?

Hva hjalp for deg?

Hva gjør du for å unngå skader?

Kanskje noen av dere har noen gode råd dere vil dele? I’m all ears – gode ting er til for å deles, og jeg setter pris på alle tips og råd.

Jeg ønsker deg en feiende fin avslutning på mars måned! Alt godt // Grete

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.