‘De beste reklameplakatene går på to bein’ sa min mentor til meg da Inspira var helt nyfødt, og det hadde hun jammen rett i – jeg har vært enormt priviligert som hele veien har hatt kunder som har framsnakket Inspira. Kundene har uoppfordret vervet sine venner, søsken, mødre, døtre, kollegaer og kjentfolk, det er virkelig de flotte kundene mine som har skaffet meg flere kunder <3

Nå tenkte jeg å gjøre stas på disse godhjerta og engasjerte kundene mine som stadig sprer det glade budskap om Inspira. Til en av dere som verver en venn (eller to eller tre) fram mot martnan gir jeg bort GRATIS yoga og trening ut året. I tillegg slenger jeg inn 3 timer PT Duo for deg og en venn, og så topper jeg det hele med å gi deg ei lekker yogamatte fra Casall!

Lyst på? Det kan jeg tenke meg! Her er oppskriften:

1 | Gi denne linken til din venn: www.inspiranamsos.no/produkt/inspira-basis-medlemsskap

2 | Be han/henne om å skrive ditt navn i feltet som heter ‘Ordrenotater’ når de fyller inn sin kontaktinfo. Dette feltet er plassert oppe til høyre på kasse-siden.

Jeg trekker en vinner torsdag 15. august.

Masse lykke til! Alt godt // Grete

Som mange av dere vet har yogaen en stor plass i livet mitt fordi det er min ‘medisin’, det er det som holder meg frisk og førlig, glad og rolig. Jeg har en lite fancy praksis, den er egentlig ganske traust. Som gammel danser skulle en kanskje tro at jeg ble trukket mot de vakkert koreograferte vinyasa-øktene med en flyt som utvikler seg og utvikler seg i stadig skjønnere mønstre. Men nei. Jeg elsker å bli i noe, ta meg tid til å komme til bunns et sted eller i ei bevegelse før jeg går videre. Derfor går yogaen min ofte ganske rolig for seg.

Forstå meg rett, jeg digger den dynamiske og mer fartsfylte yogaen også, vi mennesker trenger både yin og yang. Vi trenger ro og hvile like mye som vi trenger aktivitet og action. Vi trenger det myke og vi trenger det harde, vi trenger natta like som vi trenger dagen. Jeg personlig får dekket mye av yang-energien ellers i hverdagen min, blant annet ved at jeg trener relativt mye og hardt. Jeg holder et ganske høyt tempo til tider. Da er det deilig at yogaen ofte blir det myke motsvaret, den godstunda da jeg kan vende meg innover og lande litt.

Så er det ofte sånn at det er ryggen min som trenger litt ekstra kjærlighet. Den setter pris på at jeg steller godt med den, derfor trener jeg den godt slik at den er dønn sterk og så yoger jeg den myk og smidig. Jeg vil gjerne at ryggen skal få innom grunnbevegelsene hver eneste dag; at den skal få bøye, strekke og vri seg til ytterpunktene daglig. Det gjør så godt!

I dag vil jeg dele en liten snutt fra Inspira LIVE med deg. Ei bittelita halvtime der en morgentrøtt versjon av meg sier go’ morn til kroppen på yogamatta. Enkelt og rolig.

Kanskje du vil være med?

Som du ser, det er lite glamour, her skjer yogaen midt på stuegolvet, gjerne omgitt av en støvdott eller to. Jeg er (som vanlig) iført en litt sliten stillongs, og tekoppen er aldri langt unna. Jeg er forkjøla på denne videoen, så litt snufs og host er det også.

Men sånn er livet. I alle fall mitt liv. Og jeg deler gjerne, om ikke annet for å vise at yoga med lave skuldre kan være like stas som en imponerende Instagram-verdig håndstående i solnedgang utført av ei feiende flott dame med fine, nye yogatights. Kult det også, for all del. Men her er da altså et annet alternativ. Hvis det frister.

Alt godt // Grete

Et par dager etter at jeg kom hjem fra fjellbygda Røyrvik har jeg fortsatt ei god følelse i kroppen – jeg hadde ei så f i n helg at jeg vil dele litt med dere.

Det var like før jul at jeg fikk meldinga ‘Hei, kan du være så snill å komme til Røyrvik og holde ei yogahelg for oss som bor her?’. Visst kunne jeg det!

Lørdag morgen pakket jeg bilen full av yogamatter og satte kursen mot Steinfjellet og Limingen. Med lydbok, matpakke og te på termokoppen var det max trivsel hele veien! Røyrvikingene har en splitter ny og fin idrettshall, og der tilbrakte vi helga.

Lørdagen kjørte vi to totimers-økter. Den første økta het Myk Flyt og var en mild, rolig praksis med masse deilig flyt. En veldig fin form for yoga hvis man trenger å få smurt opp leddene og varmet opp musklene på en snill måte. Deretter gjorde vi en Strictly Supta-praksis. Supta betyr liggende, på denne økten gjorde vi ulike liggende øvelser med støtte fra vegg. Enormt behagelig, enormt avslappende.

Da dagen var over svippet jeg opp til Limingen Gjestegård. Der ble jeg bortskjemt av vertinne Hilde, jeg fikk servert både reinskav og trivelige samtaler. Spesialservice! Jeg sov 12 timer den natta, så selv om jeg underviste mye denne helga så ble det samtidig en real husmorferie. Det er luksus å få servert mat og å bare ha seg selv å tenke på, så jeg liker disse yogahelgene veldig godt, jeg!

Søndagen hadde vi en lang økt der vi satte litt mer fart på ting, arbeidstittelen min for denne økta Aktiv Flyt, da gjorde vi en ganske klassisk vinyasa-praksis før vi roet helt ned med lang avspenning på tampen. Vi fikk opp tempen godt da, damene var sporty til tusen og ble med på alt med et smil. Det var rett og slett en fin gjeng med kule kvinnfolk som var med på denne helga, bare god stemning og trivsel fra A til Å. Her ser du de fleste av dem:

En fin bukett damer!

Så fikk jeg runde av helga ‘hjemme’ på brygga. Jeg elsker å være ute og reise med yogamattene mine og treffe nye yogiser, men det er alltid deilig komme hjem igjen. Søndagskvelden ble tilbrakt på Inspira sammen en gjeng damer som har deltatt på et Vinyasa Yoga-kurs i snart halvannen måned. Nå begynner det å bli virkelig artig, nå er de så drevne at flyten går mer og mer av seg selv. Herlig!

Ettersom dette Vinyasa-kurset begynner å nærme seg slutten er det flere av dem som har etterlyst et oppfølgingskurs. Så da blir det det! Hvis du har praktisert en del aktiv yoga tidligere anebefaler jeg deg å svippe innom her og lese litt om kurset Vinyasa Yoga for viderekomne. Jeg gleder meg på en ny runde!

Men først skal jeg ha litt ferie. En fridag eller to er alt jeg trenger for å lade batteriene, og nå skal jeg ha hele tre dager fri. Wow! Fredagen vendes snuten mot fjellet – jeg gleder meg stort. Bare håper snøen holder seg!

Uansett om du har fri eller ei, jeg ønsker deg gode dager der du er.

Og Røyrvik? Jeg kommer tilbake når som helst.

Smil // Grete

2. mars for sju år siden tok livet mitt plutselig ei brå vending.

Ungene mine var 2,5 og 4 år gamle. To aktive, herlige, våkne, sprell levende unger! Jeg jobbet fulltid som danselærer i kulturskolen. I tillegg studerte jeg ved HiNT, vi hadde såvidt landet etter en periode med husbygging og gjennom høsten hadde jeg vært med som danser i en stor musikal her i Namsos. Livet hadde full gass, og jeg hadde selv foten tungt på gasspedalen. Jeg elsket livet mitt! Elsket ungene mine og familien min, elsket dansen, elsket elevene mine, elsket å lære og vokse. Var egentlig generelt begeistra og veldig ‘på’. Det var litt mye, ser jeg nå i ettertid.

Jeg trivdes virkelig, jeg så ikke for meg å ha det på noen annen måte. Jeg merket at jeg var sliten og det var et par ting som skurret, men jeg holdt koken med et smil. Durte på! Så kom ei frihelg, der både jeg og mannen min hadde fri. Vi ville koble helt ut og bare lade batteriene, så vi bestemte oss for å dra til fjells.

Hele familien elsker bestefars hytte, og vi gledet oss på tur. Pakket sleden full og satte av sted. Jeg kjørte scooteren fra bilparkeringa, og skulle svinge opp på selve scooterleden da ting gikk helt galt. For å si det kort så veltet vi. Jeg falt drøyt halvannen meter rett ned på den islagte veien. Jeg landet på ryggen.

Smellet gjallet i hele skjelettet mitt, og jeg skjønte at dette ikke kunne ha gått bra.

Jeg hadde på hjelm, så hodet berget men jeg kjente fort at noe var galt i ryggen og bekkenet. Scooteren landet like ved føttene våre. Det må ha vært en eller annen som holdt hånden sin over oss da, det var ikke langt unna at føttene og beina våre ble knust. Det tenkte jeg mye på i tida etter ulykken… For et hell vi hadde der!

Ungene gråt, mannen min forsøkte trøste dem, pappaen min skrudde av scooteren og prøvde å få et overblikk. Jeg hadde vondt, men var mest opptatt av at ungene ikke skulle se meg sånn, jeg ville vise dem at det gikk bra med meg. Tåpelig, egentlig, men akkurat da trumfet mammainstinktet smerter og fornuft. Jeg ba mannen min om å få meg på beina, og han plukket meg i en slags stående stilling, men jeg kjente at jeg besvimte og han la meg ned igjen. Faren min, som har årelang erfaring som førstehjelper fra Røde Kors skjønte at ting ikke var som de skulle og tok litt styringa. Han fikk smøget et liggeunderlag under meg, og vi fikk sendt barna og mannen min til legevakt for en sjekk.

Da ungene var dratt begynte smertene å dra seg til, jeg husker det var vanskelig å puste ordentlig, alt var så vondt. Ting føltes helt feil i ryggen og bekkenet. Det kom til en venn av pappa som bodde i nærheten, og de var sammen med meg og prøvde finne ut hvor ille ting var. De pratet med meg og jeg tror de prøvde å holde meg varm, men jeg husker ikke så godt detaljene her. Jeg husker at jeg følte meg ganske hjelpeløs, at jeg ikke kunne røre på meg og at jeg hadde veldig vondt. Vi ringte lege, og etter litt fram og tilbake ble det sendt ut ambulanse for å hente meg.

Jeg lå en liten time på bakken før ambulansen kom. To fantastiske karer kom til stedet, og de skjønte fort at vi absolutt ikke skulle til legevakta i Grong men rett til sykehuset. De fikk meg stabilisert i en vakumbåre og jeg takket ja til litt morfin. Politiet kom, og før ambulansen kjørte fikk jeg blåse for å vise at jeg ikke var påvirket av alkohol. På sykehuset ble jeg undersøkt og tatt bilder av. Jeg kjente ikke så godt at jeg var kald, men jeg var visst ganske nedkjølt. Jeg merket imidlertid godt at jeg ikke hadde normal følelse i deler av kroppen, både underliv, innside lår og deler av føttene var helt ‘borte’, jeg kjente ingenting der. Legen fortalte at de hadde funnet en sprekk i korsbeinet mitt (der rygg og bekken møtes), og at jeg hadde en prolaps nederst i ryggen. Senere bilder antydet også at selve bekkenbeinet hadde et lite brudd.

Okei, tenkte jeg. Da satster vi på at prolapsen skrumper seg pent tilbake og så gror jo bein i løpet av cirka seks uker, så i løpet av et par måneder er jeg bra igjen. Tenkte jeg.

Det gikk ikke helt sånn.

Jeg var helt avhengig av hjelp de første ukene, jeg bare lå på sofaen i stua uke etter uke. Jeg ble tynn og svak, musklene skrumpet inn og jeg fikk ‘fyrstikkbein’. Kiloene rant av, jeg bar lå. Takk og lov for at jeg hadde en mann som kunne hjelpe meg på do og gi meg mat! Ikke minst var jeg hjelpeløs med ungene. Det var vondt å ikke kunne plukke opp eller ha de små skattene mine på fanget, de kunne bare stå eller sitte ved sofaen når de ville være sammen med meg. Pappaen deres var rett og slett Supermann i denne perioden, og jeg er han evig takknemlig for det.

Opptrening hos fysioterapeut startet nesten med en gang, og jeg var motivert til tusen. Kjørte på med trening, gjorde alt jeg kunne for å få kroppen på plass igjen. Hadde en bestemt ide om at det var bare å stå på, så ble dette greit. Pushet meg gjennom økt etter økt med et smil, samtidig som jeg var fortvila fordi jeg etterhvert som ukene og månedene gikk kjente at det liksom ikke gikk helt slik som jeg forventet. Jeg hadde mye vondt og kroppen fungerte ikke. Etter noen måneder begynte jeg å skjønne at det å jobbe med dans og ballett kanskje ikke var oppnåelig.

Men jeg strittet i mot, og gikk all in. Lurte både kolleger og elever (og delvis meg selv) trill rundt til å tro at jeg var på vei tilbake og at ting gikk bra. Jeg ga jernet, sparket beina like høyt som før, sprudlet, danset og var ‘meg selv’. Det gikk jo tilsynelatende bra, men ingen av de jeg møtte på jobb visste hvordan jeg hadde det de resterende timene i et døgn. Da lå jeg. Jeg hadde vondt, jeg gråt, jeg hadde kort lunte. Jeg strevde noe veldig. Helt ærlig, jeg visste ikke hvem jeg var hvis jeg ikke var danseren Grete. Jeg ante ikke hvem jeg var uten dansen, og slåss for å slippe å finne det ut.

Det at jeg måtte legge dansen på hylla tvang seg fram i løpet av det skoleåret jeg forsøkte å komme meg tilbake i jobb. Det gikk ikke.

Jeg gikk på smell etter smell, og fikk erfare at viljen ikke alltid trumfer kroppen. Kroppen sa nei.

De gamle svarene mine var ikke riktige lenger, kroppen min responderte ikke positivt på den type trening jeg hadde gjort tidligere. Jeg begynte å leke meg litt med yoga igjen, etter å ha hatt en av-og-på-praksis i mange år børstet jeg støvet av yogamatta og la den andre treninga litt på hylla.

Og kroppen min responderte til tusen. Yoga gjorde godt! Yoga tok brodden av smerter, styrket meg, myket meg opp, ga meg mer ro i hodet. Jeg elsket effekten yogaen hadde på ryggen og bekkenet, og fikk en stabil praksis. Etterhvert som månedene gikk og yogaen hjalp meg kjente jeg på at dette vil jeg dele med fler!

Og der ble spiren til Inspira sådd.

Jeg brukte et halvår på å planlegge og skape Inspira, og i januar 2015 åpnet jeg dørene. Det tok helt av. Responsen var hjertevarmende, og det som skulle være et lite yogastudio med to-tre timer i uka vokste og vokste. Timeplanen vokste, kundegrunnlaget vokste, jeg vokste. Det var en skikkelig karusell de første årene, intenst og artig. Etter nesten tre år på Hylla flyttet vi inn til sentrum, da åpnet Inspira dørene i den flotte brygga som vi nå holder til i.

Jeg er helt frisk nå. Mer enn det, jeg føler jeg aldri har vært friskere eller sterkere enn jeg er nå. Det tok to-tre år med møysommelig opptrening (og det krever fortsatt en stabil rutine med yoga og trening for å holde ryggen smertefri). – men det gikk. Jeg kom ’tilbake’. Så lenge jeg trener og yoger smiler kroppen min. Hvis jeg slurver, sier ryggen klart i fra. Så jeg lytter til kroppen og gir den det det trenger.

I dag har jeg en helt annen ro enn jeg hadde i 2012. Livet mitt har endret seg radikalt på flere plan, og jeg har fått noen nye perspektiver. Yogaen har gitt meg mye både på fysisk og mentalt plan, jeg er sterkere, mykere og stødigere både emosjonelt og kroppslig. Jeg er takknemlig for denne ulykken, den ga meg et dytt i ei ny retning. Den satte ting i perspektiv for meg.

Jeg er takknemlig for å ha kjent på uhelse og kommet styrket ut av det. Jeg er takknemlig for all hjelp og støtte jeg fikk (og får). Jeg er takknemlig for at jeg ble tvunget til å stoppe opp. Jeg er takknemlig for at yogaen ga meg en ny start. Jeg er takknemlig for at jeg får dele det jeg har å dele.

Til slutt, et bilde som betyr mye for meg. Etter å ha vært så svak som jeg var, var det en stor seier å klare å gå Finnmarksvidda på ski to år etter ulykken. Jeg trente og trente og trente, og turen gikk som en drøm. Da dette bildet ble tatt var vi i mål med turen og jeg kjente meg sterk. Det var ei fantastisk følelse!

Jeg sier ikke at alt er mulig, jeg vil ikke strø om meg meg inspirerende sitater, for det blir for lettvint. Jeg vet at jeg var heldig. Det er jeg enormt takknemlig for! Men for meg var i allefall løsningen å ta tida til hjelp, kombinert med tilpasset aktivitet for min kropp. Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært uten yogaen, det er min smertelindring nummer en. Jeg kan bare si at det virker for meg, og så håper jeg at alle andre som sliter med helsa finner noe som lindrer. Noe som gjør dagen og natta bittelitt bedre.

Så vil jeg si tusen takk for at du orket lese alt dette. Takk!

Alt godt til deg og dine // Grete

Visjonen bak Inspira var å skape et trygt, koselig og personlig senter for yoga og trening gjennomsyret av godfølelse og menneskelighet.

Et senter med varme og personlighet, der det er rom for all slags kropper og fasonger, rom for helse og uhelse, toppform og dårlig form.

Et sted der merket på tightsen og spensten i rumpa ikke definerer deg. Et yoga- og treningssenter der du komme akkurat som du er ♥

Det har tatt tid å bygge opp

Jeg er snart i mål med mitt fjerde år som gründer, og jeg kan bekrefte at det er sant det mentorene sier når man er på etablererkurs: Man må regne med at de 3 til 5 første årene går med til å bygge seg opp. Sakte, men sikkert. De første årene er tøffe, noe som er grunnen til at hele 3 av 4 (!) nyetablerte bedrifter må kaste inn håndkleet i løpet av disse første fem årene.

Det ser ut til at jeg skal greie det.

Jeg har flere måneder uten lønn enn du vil vite. Jeg har i perioder jobbet litt vel mye. Men det har gått. Nå har jeg kommet dit at jeg har tatt ut lønn mange måneder på rad ( H U R R A ! ), og ting begynner å flyte veldig godt. Jeg er nok et godt stykke unna normal inntekt, men systemene er på plass, rutinene er på stell og jeg har et nydelig team av gode hjelpere som gjør at Inspira ruller og går.

Det er sant det som står skrevet på favoritt-tøyveska mi: Good things take time. Det har vært et slags mantra for meg de siste årene, og jeg har hele tiden kjent helt tydelig at jeg heller vil gjøre dette sakte og på min måte i stedet for å ta noen lukrative snarveier. Det må kjennes rett.

Og det gjør det. Det kjennes rett. Så får det heller være at jeg ikke blir rik på penger.

For meg er suksess å få gjøre det jeg brenner for. For meg er suksess å være sammen med barna mine hver dag fram til de går på skolen, og å kunne ønske dem velkommen hjem med lunsj når skoledagen er over. For meg er suksess å kunne delta på skoleavslutninger, huskonserter og svømmestevner. For meg er suksess å være i full jobb med en kropp som fungerer. For meg er suksess å leve ut den drømmen som Inspira er for meg.

Denne suksessen er ikke min alene, jeg har så mange jeg kan takke for at Inspira er det det er. Så på tampen av året vil jeg si takk til Per Anders, de fire fine ungene våre, pappa Steinar, instruktørene Ragnhild, Aleksandra, Hanne, Dagny, Trude og Tina, regnskapsfører Tone Lise og webhjelper Cathrine. Dåkk e god som gull ♥  T A K K !

Og en like stor takk går til alle de flotte kundene som har vært en del av Inspira i 2018. Jeg setter pris på hver og en av dere! Nå gleder jeg meg på 2019 sammen med dere. Inspiras femte år! Enn det…

Jeg håper vi ses på brygga i 2019? Du er varmt og hjertelig velkommen!

Alt godt // Grete